Jeg er den ungen mannen. Hele livet har faren min fortalt meg om hvor viktig det er å være organisert, og hvordan fagforeningene har kjempet frem de godene jeg som arbeidstaker har i dag. Betalt ferie og ledighetstrygd for å nevne noen. Men hva er egentlig en fagforening i 2011?
Da jeg studerte på NTNU ble jeg ganske kjapt fanget opp av Tekna. De hadde stand på campus natt og dag, og jeg falt lett for de to fanesakene: tilgang til lønnsfasiten og en gratis forsikring. Ut over disse saftige fordelene gjorde jeg ikke annet enn å speile fars maning om fagorganisering på Tekna. Jeg trodde de beskjeftiget seg med arbeidsvilkår, arbeidsrett og den slags. Overraskelsen kom i 2010, da Tekna, offentlig støttet innføringen av Datalagringsdirektivet. Det var mye rabalder blandt nerdene i min omgangskrets om hvordan utdannede teknologer kunne gå inn for et slikt forslag, men jeg stusset mest over hvorfor Tekna i det hele tatt uttalte seg i en slik sak på vegne av sine medlemmer, som atpåtill så ut til å være uenig. “Hva har datalagring med arbeidsvilkår å gjøre?”, tenkte jeg, “Det er jo en politisk betent sak”. Dette var ikke hva jeg ville kalt “kjernevirksomhet” for en klassisk fagforening. Etter noen epostutvekslinger med Tekna med påfølgende utmeldelse begynte jeg å se meg om etter en annen fagforening. Det måtte da finnes en som ikke brukte energi på å uttale seg i politiske saker som mildt sagt er langt i fra å påvirke noe arbeidsforhold. Men jeg leter fortsatt. I min søken var det flere som foreslo NITO som et alternativ til Tekna. I utgangspunktet tenker jeg det er rart med konkurrerende fagforeninger, men jeg sjekket ut litt mer hva fagforeningene gjør.
Etter å ha besøkt mange forskjellige fagforeningers hjemmesider kommer det frem at arbeidsvilkår bare er en veldig liten del av hva fagforeninger bedriver tiden sin med. Medlemskontigentet og den store medlemsmassen brukes også til å utøve politisk påvirkning i saker som er i gråsonen av medlemmenes felles interesse og også mening, som for eksempel klimapolitikk, energipolitikk og faktisk også “Nordområdepolitikk” (sak 8, s22). Sakene vris på til det kan ligne en vinkel som kan forsvares at opptar en fagforening. Det virker som om det er for mange ansatte i fagforeningene, og at de trenger noe å gjøre. Noe å sette seg inn i og uttale seg om, på vegne av sine medlemmer. Det virker som om fagforeningene ikke lenger arbeider primært med arbeidsvillkår for sine medlemmer, men driver lobbyvirksomhet mot stortinget for å påvirke politikken som vedtas der til å gagne medlemmene på et helt annet nivå enn hva jeg trodde var hensikten med en fagforening. I lange og generelle innlegg argumenteres det for hvorfor akkurat denne gruppen arbeidstakere burde få mer å gjøre, få en opphøyd rolle og tilgodesees i offetnlige budsjetter. Det går for eksempel på at NITO krever at regjeringen satser mer på infrastruktur og gransker outsourcing av IT til utlandet, Utdanningsforbundet krever beskyttelse mot privatisering av skoler og barnehager osv. En skokk med fugleunger som ligger i redet og forsøker å skrike høyere enn hverandre.
Etter å ha lett en stund ga jeg opp. Det er mulig jeg har misforstått greia fra første stund, og det er mulig alt jeg har skrevet her er feiltolket. Jeg er som sagt fortsatt en ung mann, som fortsatt ikke forstår hva en fagforening egentlig er.
